«Det finnes ikke et snev av beundring for gamle kvinner». Jeg skvatt da jeg åpnet Aftenposten på lørdag og begynte å lese intervjuet med ballettpedag, coach og bevegelsesterapeut Vibeke Vigeland som fylte 50 år denne uka.

What? Tenkte jeg. Det er ikke mange måneder til jeg selv fyller 49 år og kanskje aldri har jeg følt meg så energisk og glad som nå.

 

Livet har gitt meg utfordringer underveis men akkurat nå kjenner jeg at det går riktig vei blant annet fordi jeg vet hva jeg kan, vet at jeg har utrettet mye bra og vet at jeg også har evnen til å lære nye ting. Om litt over en uka har jeg ansvar for å samle nærmere 300 kvinnelige grundere til FBI Conference under Oslo Innovation Week. Jeg har selv påtatt meg ansvaret for å lede journalister og redaktøren inn i en turbulent tid de neste tre årene som forbundsleder i APF. Dessuten så blir jeg stadig vekk bedt om å holde foredrag, kurs og nå også undervisningsvideoer, slik at jeg vet at jeg også kan lære bort noe av den kunnskapen jeg sitter med.

Og dessuten fullførte jeg 4 maraton i fjor så den fysiske helsa har heller aldri vært så god.

 

Så skulle jeg altså sette meg ned med kaffekoppen og lese artikkelen om Vibeke Vigeland som på sin 50-årsdag inviterte venner til å prate om overgangsalderen og det om å bli gammel.

 

I et avisinnlegg i samme avis skriver hun et innlegg «Våger vi å bli elddre» om det å nærme seg 50-årsalderen: «Jeg opplever fullt kaos. En følelse av å stå på kanten av stupet. Er jeg virkelig i kategorien eldre? Hvordan skal jeg være og hvilken verdi har jeg hvis jeg våger å bli eldre? Skal jeg bare haste videre og late som det ikke skjer?», skriver Vibeke Vigeland. (Her er hele innlegget http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Vager-vi-a-bli-eldre–Vibeke-Vigeland-8179552.html)

Vigeland forteller til Aftenposten at hun lette etter noen som ville feire at de kom i overgangsalderen men fant bare gode råd om å slippe å bli eldre. Oj! Hun treffer meg. Jeg kjenner at hun rører noe i meg med sine refleksjoner.

Kanskje handler det om at jeg selv er på full fart inn i overgangsalderen og nærmer meg et halvt hundre?

Eller rører hun meg litt fordi jeg blir litt provosert fordi dette handler om en kvinne på 50 år og slik jeg ser det midt i den beste livsfasen?

Jeg aner ikke hva det er som får alle følelsene mine i sving jeg kjenner at det blir tungt å lese hele artikkelen. Jeg har jo egentlig ikke reflektert så mye over hvor mange år jeg er eller om jeg er i overgangsalderen eller ikke. For ville en mann på 50 år skrive om overgangsalderen og få så mye publisitet? Hva er det som gjør at ballettpedagogen både får spalteplass på leserbrevsiden, på nettet , i en redaksjonell artikkel og med link på førstesiden av Aftenposten? Dette måtte jeg rett og slett finne ut av. Hva er det hun ønsker å formidle? Inni meg kjente jeg plutselig et stikk av frykt. Frykt for at jeg faktisk er eldre enn jeg tror. Frykt for at jeg ikke lenger er så attraktiv som jeg kanskje tror. Frykt for å bli gammel. Frykt for overgangsalderen og hva det fører med seg.

Etter frokosten setter jeg meg ned for å lese 50-åringens ord og tanker. Hva er det du vil fortelle meg Vibeke Vigeland? Hun forteller at hun lenge hadde gledet seg til å komme i overgangsalderen, en tid hun forbandt med større visdom, men da hun søkte på nettet og snakket med folk var ikke dette tema.

I stedet møtte hun jevngamle som pratet om trening, kosthold, om hvordan de farget håret og gjorde alt for å holde seg unge.

Jeg husker selv min mors beslutning om å slutte og farge håret da hun fylte 70 år. I alle år hadde hun farget håret hver måned og jeg hadde aldri sett henne med grått hår. Så en dag like etter 70 årsdagen så jeg plutselig at mamma hadde blitt gammel. Hun hadde fått grå hår. Det gjorde sterkt inntrykk på meg. I dag er min egen mamma 91 år og har nydelig vakkert grått hår og bærer det med stolthet. Men altså var mamma 70 år da hun sluttet å farge håret. Vibeke Vigeland er 50 år og jeg studerer bildene av henne. Hun har langt grått hår og bærer det med stolthet. For hun har tatt et valg. I artikkelen forteller hun at hun ønsker å ta et bevisst og positivt valg om å gå inn i alderdommen. Hun er modig, tenker jeg. Og jeg kjenner meg lettere til sinns når jeg leser ferdig artikkelen.

Det er Simone de Beauvoirs ord som gjør at Vigeland har tatt denne beslutningen. Beuvoir sier «Hvis du går inn i overgangsalderen med et samtykke til å bli eldre vil du forandres til et nytt menneske. En som er mer seg selv, en som er hel.»

 

Også Vigeland føler seg klokere enn noen gang, men mener samfunnet ikke er like glad i eldre kvinner. «Det finnes ikke et snev av beundring for eldre kvinner. Der har samfunnet virkelig gjort en god jobb med å undergravekvinnene. Vi lærer om Tor og Odin men ikke om viskvinnen Volven» forteller hun Aftenpostens journalist. Dette gjorde at hun på sin 50 årsdag inviterte vennene sine til en spesiell seremoni der hun selv samtykket til å bli eldre og utfordret vennene til å gjøre det samme. Jeg kjenner at jeg egentlig digger denne dama og håper at våre veier krysses.

Hun går foran og har guts til å gå inn i overgangsalderen med hevet hode.

Bravo! Før jeg legger fra meg avisen, så leser jeg engang til Vigeland ord til meg og andre lesere:

«De unge trenger oss voksne. Vi må ta tilbake vår stolthet og visdom ved det å bli eldre.

Vi må bære vår alder og nyte dens kvaliteter. Vi må slippe de unge til og heie på dem. Være en støtte og ikke konkurrere.»

Heia viskvinnen Volven og Vibeke Vigeland! La oss sammen ønske overgangsalderen velkommen!

 

Velkommen til min 50-årsdag 4.januar 2017!