I dag kom siste papirutgaven av mitt fagblad Journalisten sammen med resten av morgenavisen. Det var som om litt av meg døde og en stor bølge av følelser skyllet over meg.

Og hva er vel ikke da mer naturlig i dag enn å blogge om denne følelsesbølgen som skyller over meg samtidig som jeg prøver å lese de historiske artiklene om mitt fsg og drikke morgenkaffen?
Kathrine Geard, som er en av de tre journalistene som nå forlater fagbladet, skriver i sin leder at vi står ved et veiskille. Det gjelder ikke bare fagbladet Journalisten men hele vår bransje. At vi nå må flytte mye av journalistikken over til nettet er ikke nytt.

For i dag er det få journalister igjen som kun skriver for papirutgaven. De fleste av oss jobber både for papir og nett.
I min jobb som journalist i LO Media(størst i Fagpressen med over 60 ansatte) har jeg de siste ti årene også skrevet for nettutgavene våre og ikke minst for vår felles portal Frifagbevegelse.no. I tillegg har jeg opprettet ulike bloggsider som jeg deler med mine digitale lesere. I Origo har jeg en reiseblogg, på wordpress har jeg nå tre steder der jeg blogger om hverdagsliv fra en av dem og om psykologi og andre interesser fra den andre.

Men i dag hadde jeg altså lyst til å blogge om faget mitt «plakatjournalistikken» som jeg har brukt mange år på å studere og praktisere. Jeg har en mastergrad i journalistikk fra City Universitet og har siden 1989 jobbet som journalist med noen avbrekk for å jobbe som journalistlærer og forfatter. Men det er plakatjournalistikken som ligger mitt hjerte nær og som jeg vanligvis utfører både i papirutgaver og på nettsteder.

Du lurer kanskje på hva jeg mener med plakatjournalistikken? Og hva som er forskjellen på en blogger og en journalist organisert i Norsk Journslistlag?

Kanskje sitter du også og lurer du også på hvorfor jeg ble så emosjonell da jeg fikk papirutgaven av Journalisten i dag?

Det som skiller oss profesjonelle journalister fra bloggerne er at vi bærer med oss tre plakater som vi alltid har i bakhode når vi skriver.

Det er Vær Varsom plakaten, Redaktørplakaten og Reklameplakaten. Dette er etiske kjøreregler som er nesten like hellig for oss som taushetslikten for legestanden.

Å bli dømt i Pressens Faglige Utvalg for brudd på en av disse plakatene er en skrape i lakken for oss og ikke noe å være stolt av.

Slike plakater finnes ikke i bloggverden selv om mange profesjonelle bloggere praktiserer dem.

Bladet Journalisten har vært en strålende kilde til kunnskap om hvordan bransjen, mediepolitikk og teknologien har utviklet seg. Og som Geard skriver har bladet i seg selv vært et bilde på journalistikkens historie i Norge.

For å unngå momsbelastning som følge av at papirmagasinet stanses, innlemmes Journalisten inn i NJ fra nyttår og fire redaktører skal starte det papirfrie kapittelet i bladhistorien.

Som NJ-medlem forventer jeg at at mitt nye fagblad på nett holder høy standard og fortsatt vil være et viktig debattorgan,men det er bekymringsfullt av tre av de beste journalistene forsvinner.

Jeg har sett mange gode kolleger forlate yrket de siste årene. Noen frivillig, mens sndre har takket ja til sluttpakker. Ingen tvil om at dette bare er starten.

Norske medier har fortsatt tøffe år foran seg og byline til flere av våre beste journalister vil bli borte. Jeg ser jo at folks medievaner har endret seg og at folk nå leser nyheter mer på internett og på sine ipader og mobiler, men er bekymret for kvalitetsjournalistikken. I Fagpressen har vi mange svært gode digitale fagblad. Forskning.no er et av mine favorittblader på nett. Redaktør Nina Kristiansen har hele tiden satset på å holde et høyt faglig nivå og satset på gode journalister, men når nå papiraviser som Journalisten går over til nett og samtidig kutter tre stillinger blir jeg urolig. Hvem skal da dra ut å skildre , analysere og debattere bransjen både dypt og bredt?

Jeg brukte lang tid på å lese alle artiklene i Journalisten i dag. Historiene om mitt fag treffer meg i hjertet. Jeg har alltid vært stolt over mitt fag og plakatene jeg bærer i mitt NJ-kort. Det er flotte historiske artikler og noen har også spådd litt i fremtiden. Det er nesten som å lese sin egen faglige dødsannonse og det gjør meg trist.

Fortsatt kutt, flere duppedingser, digital innovasjon og mer skreddersydd innhold er hva vi kan forvente oss i bransjen de neste årene sier ekspertene. Hva betyr dette for samfunnsutviklingen tenker jeg?