Det var merkelig stille i Oslo i dag. Kun noen få mennesker var å se et da jeg vandret over youngstorget for å delta på minnemarkeringen ved høyblokka. Tenk det er 4 år siden terrorangrepet i Norge.
Jeg var selv i New York da bomben eksploderte like ved kontoret mitt som lå i Møllergata bare noen meter unna regjeringskvartalet. Jeg var i USA for å delta på en stor internasjonal psykologikongress på den mørkeste dagen i Norges historie.
Jeg har selv vært AUFer og tilbrakt mange somre på Utøya så angrepet på mine kamerater gikk ekstra hardt innpå meg. Da jeg i sommer besøkte øya igjen klarte jeg ikke å holde tårene igjen. Kombinasjonen av de sterke historiene fortalt av overlevende ungdommer og blomstene som lå på steder der ungdommer hadde blitt brutalt skutt ble for mye for meg. Jeg sank sammen. Sorgen slo som en knyttneve i magen. Jeg følte meg overveldet av følelser som nå kom ut i strie strømmer.
Heldigvis så LO-leder Gerd Kristiansen hva som skjedde og kom bort til meg. Hun sa ingenting men holdt meg tett mens jeg hulket og gråt. Ord var overflødig. Det var helt stille, men klemmen og trøsten gjorde godt. De gode minnene fra ungdomstiden blandet med historiene fra den grusomme ettermiddagen var overveldende.
Jeg vandret litt alene på gamle stier på øya. Når jeg lukket øynene kom minnene om grilling, politiske diskusjoner, romantikk, sang og fotballturneringer. Fuglene sang så vakkert og igjen kjente jeg den gode følelsen vi hadde på denne øya. Endelig!
Den mørke dagen og en drapsmann skal aldri få minnene mine eller mitt politiske engasjement. Plutselig kjente jeg meg sterk igjen. Kanskje sterkere enn før?
Dagen på Utøya sammen med gode venner og kolleger i fagbevegelsen gjorde noe med meg. Og nå gleder jeg meg igjen til å komme tilbake.
Jeg er imponert over alt frivillig arbeid Utøya-veteranene har lagt ned for å sette øya i stand for nye generasjoner. Og i dag lanserte de også en egen nettside med 100 sanger som ble sunget på Utøya som var en gave til neste generasjoner AUFere.
Tekstene er skremmende aktuelle i dag. Da jeg vandret over youngstorget nynnet jeg på denne: «Vi hører ekko fra ei natt. Det sitrer i et lik vi trodde døde da kanonene lå øde og hakekorset falt. Vi trodde aldri mer …»
På minnemarkeringen utenfor høyblokka står Norges politiske elite og pårørende kledt i sort. Både AUF-leder Mani Husseini og statsminister Erna Solberg er enige i dag.
22.juli 2011 er en dag vi aldri skal glemme. Vi skal kjempe mot hat og ekstremisme!
Ja det skal vi, tenker jeg. Og da må vi starte med å vise hverandre mer omsorg og kjærlighet.
Ingen har sagt dette bedre enn AUF-medlem Helle Gannestad: «Når en mann kan forårsake så mye hat – tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen».
