Føttene mine verker. Hode protesterer vilt, hjertet banker raskt og heller ikke resten av kroppen min ville stå opp av senga. Siste natt i Washington på selve valgdagen ble et mareritt av en annen verden.

så da vekkeklokka ringte i morges hadde jeg mest lyst til å sove videre da jeg våknet, men klarte ikke å la være å skru på CNN. Der ble det bekreftet. Det dramatiske valget i USA over. Den 20. januar 2017 blir den konservative frittalende businessmannen Donald Trump president. Jeg satt med tårer i øynene da telefonen ringte og bare stirret i lufta.
.
– Hei, det er Kåre Willoch. Vi har snakket sammen flere ganger tidligere. Hvordan har du det i dag?
– Jeg har det vondt, repliserer jeg.
– Selv synes jeg dette er meget meget trist, sa han.
– Ja det synes jeg også. Jeg har ikke flere ord, hvisket jeg tilbake til den tidligere norske statsministeren.
– Merket dere på stemningen at dette var i ferd med å skje?
– Vi var på Donald Trumps rally og møtte hans ihuga fans, men at han skulle vinne i natt klarte hverken vi nordmennene, mediene her eller meningsmålingsekspertene å gjette. Jeg er i sjokk, hører jeg meg selv si.
– Ja. Dette er ille for Amerika, men også for hele verden, sier Willoch.
– Enig, sier jeg.

Da jeg la på røret kjente jeg en kvalmende fornemmelse. Ikke bare hadde den mest kvalifiserte presidentkandidaten Hillary Clinton tapt og Donald Trump vunnet i løpet av natten. Men jeg hadde nå også vært enig med den tidligere Høyre-toppen Kåre Willoch hele tre ganger.
I ungdomstiden da jeg var aktiv i Arbeiderpartiets ungdomsforbund AUF var Kåre Willoch vår erkefiende. På AUF-leire på Utøya pleide vi å sitte rundt bålet og dikte opp sanger om Willoch og jeg trodde aldri at jeg noensinne skulle bli enig med han om politiske saker.
Men i morges hadde vi altså den mest vennskapelige samtalen noen sinne og vi var enige om det meste. Og begge var bekymret for framtiden for Amerika.
Utenfor vinduet mitt pøsregnet det og da jeg satte foten på det kalde gulvet gikk det kaldt nedover ryggen på meg. Hva vil dette valget bety for vanlige folk i dette landet? Hvordan blir egentlig Donald Trumps utenrikspolitikk? Hvem vil han velge som hans nære medarbeidere?

Jeg er et nysgjerrig menneske og nå holdt hode mitt på å sprenges av ubesvarte spørsmål. Nå begynner også sms-ene fra folk i Norge å strømme på. Også på Facebook-veggen min lå det flere hundre kommentarer. Jeg kjente at jeg ikke hadde noen ord å by på. Jeg hadde trodd og håpet på at landet skulle få sin første kvinnelige demokratiske president, men i dag virket glasstaket tykkere enn noensinne. Jeg sjekket på nettet men fant ikke noen sted at Hillary Clinton hadde kommentert resultatet i natt.

Kanskje hadde hun, som meg, bare dratt hjem fra valgvaken tidlig for å sove?
Selv hadde jeg vært med på valgvake hos den norske ambassaden i Washington og deretter på den nasjonale presseklubben, men mistet all glød da Trump seier var et faktum. Jeg ville bare hjem til hotellrommet og sove. Nå følte jeg meg bare kald og alene. På tide å stå opp. Jeg trengte en kopp sterk kaffe og ikke minst en klem fra en venn. Valgresultatet kan vi ikke gjøre noe med. Nå må vi stå sammen. Jeg har sagt til Donald Trump at jeg gjerne vil samarbeide, sa Hillary Clinton i sin tale på morgenkvisten til sine nærmeste medarbeidere og frivillige som har stått på i hele valgkampen. Hun bad om unnskyld for at de ikke vant men bad samtidig om at vi aldri må gi opp og kjempe for rettferdighet og de viktige politiske sakene.

Talen rørte meg langt inn i sjela. Nå kan vi ikke sove lenger. Verden må gå videre. Og det er tross alt noen måneder til Donal Trump faktisk blir innsatt som president. La oss gjøre det beste ut av det.

Carpe F…….. Diem, Grip Dagen!