Hver morgen leser jeg 4-5 papiraviser på senga med kaffekoppen i hånda. Trykte ord har stor innvirkning på oss. Romerikes Blads intervju med mammaen til den trafikkdrepte hverdagshelten 16-åringen Tom Pettersen i dag laget et lite følelsesmessig jordskjelv i kroppen min i dag.

Selv om jeg ikke kjenner verken mammaen Inger Lise eller Tom, så gjorde det vondt å lese om denne modige og omsorgsfulle sønnen som hjalp alle på sin vei. Det minner oss om hvor kort veien er fra liv til død.
Som mor selv til tre gutter er det helt umulig å tenke seg hvordan det er å miste et barn. Men at Inger Lise har mistet sin 16-årige sønn skjærer dypt i hjerterota. Senest i går chattet jeg med min venninne Bjørg Thorvaldsdottir om hvor viktig det er å knytte sterke bånd og pleie dette enormt sterke båndet mellom mor og barn. Historien om Tom beveger oss. Dette kunne godt ha vært en av våre nærmeste.En 16-åring som skulle hjelpe andre.

I reportasjen som jorunalist Linda Ingier har skrevet blir vi kjent med 16-åringen gjennom mammaen og gjennom hans venner og bekjente av gutten. Den unge mannen hadde allerede gjort mange gode gjerninger og var på tampen av voksenlivet. Han hadde tatt mopedlappen to dager før den tragiske ulykken på E6 i helga. Han elsket traktorer og han hadde planen klar og skulle bli maskinenteepenør. Det var hans drøm, forteller mammaen til Romerikes Blad. Hun har åpnet rommet til Tom for hans venner etter ulykken for at de skal kunne ta et siste farvel og hun valgte bevisst å fortelle historien til lokalavisen for at gutten som mange har lest om i mediene de siste dagene skulle få et ansikt. Men velger selv å ikke stå fram med bilde. På Toms Facebookprofil strømmer det på med godord om hva han betydde for folk.

Tårene triller når jeg tenker på hans knuste drøm og alt godt han fortsatt har kunnet gjøre om den tragiske trafikkulykken ikke skjedde.Det minner oss på at vi skal ta godt vare på hverdagene og de gode øyeblikkene.