I dag skal jeg fortelle om en meget spesiell joggetur i nabolaget mitt som endte med en medalje og en fruktkurv. Ikke fordi jeg vant, men fordi jeg kom på sisteplass. Men kanskje var jeg en av de blideste løperne i Lørenskog i går?

Men før jeg forteller videre om det 21 km halvmaraton, så lurer du kanskje på hvorfor jeg ikke nå istedet blogger om FBI Conference 2015 som var en suksess fra a til å og som samlet nesten 400 grundere i Samfunnssalen under Oslo Innovation Week.

Fortvil ikke, den bloggen kommer ETTER vi i FBI teamet har hatt evalueringsmøte denne uka.

I mellomtiden kan du jo lese prinsesse Martha Louise og Elisabeth sin blogg om FBI konferansen her.

Les hva prinsessa skriver om FBI Conference

Tusen takk til alle dere som har spredt gode ord om konferansen vår og vi setter stor pris på direkte tilbakemelding på post@fbiconference.no slik at vi hele tiden kan forbedre oss til neste års konferanse.

Så var det den spesielle joggeturen. Jeg har det siste året prøvd å trimme litt, men da en venn utfordret meg til å løpe halvmaraton i helga  kjente jeg at dette ble en liten utfordring utenfor komfortsona. Men med motto som Pippi Langstrømpe om å ta utfordringer og ettersom jeg reiser rundt og motiverer andre til å løpe meldte jeg meg på. Jeg visste godt at formen ikke var helt god og var samtidig forkjøla men men satte meg et mål:  Jeg ville gjennomføre og komme sist i mål. For selv om jeg har løpt en del maraton og trent så har jeg aldri hatt ambisjoner om å løpe fort og bli best. Målet var å ha en fin løpsopplevelse sammen med andre og kjenne løpeglede.

Så da jeg klokken 13:30 la ut på løypa som for lokalt kjente på Romerike gikk fra Fjellsrud skole og så Hammerrunden 4 ganger og tilbake til Fjellsrud havna jeg raskt i bakerste felt. Jeg liker å løpe i pratetempo som betyr at man prater mens man løper og ikke kjenner høy puls.

Og det var slik jeg ble kjent med unge spreke Kristine Holbein Dybvik som løp sin første halvmaraton. Vi skravlet oss igjennom tre runder mens beina gikk av seg selv. Vi hadde en gjennomsnittsfart på 6-7 km i timen så det føltes godt selv om det var litt kaldt og surt vær.  Min samboer som løp ved siden av var ikke fullt så pratsom som undertegnede, så Kristine og jeg holdt en munter tone og smilte og lo til alle fotografene langs løypa. Morsomt var det at også små barn sto og gjorde «high five» til løperne slik det er på store bymaraton. I det hele tatt var det en god opplevelse å løpe, selv om naturen er kjent og løypa ikke byr på de store naturopplevelsene. (Jeg bor jo i nabolaget).

Ekstra stas var det også at venner i Norsk Folkehjelp og andre frivillige hjelpere i friidrettslaget heiet på oss hver gang vi passerte. Da var det ikke så farlig at de tøffe gutta boys løp fordi oss.

På den fjerde runden så jeg at Kristine som hadde en veldig god løpestil hadde mer å gi, så hun fortsatte alene foran oss  etter siste drikkestasjon. Ti minutter etterpå fikk også vi medaljen rundt halsen og jeg skjøv mannen min foran meg slik at jeg skulle få hedersplassen, nemlig sisteplassen.

Gode venner i Norsk folkehjelp sørget for å gi oss rikelig med drikke og frukt da vi var i mål ettersom de hadde gått tom for sukkerdrikke før vi tok sisterunden. Etter at førsteprisen var delt ut til de raskeste ble navnet mitt ropt opp i idrettshallen. Arrangørene hadde bestemt at fruktkurva skulle gå til sisteplassen for å motivere.

Det var en utrolig hyggelig og overraskende opplevelse og jeg fikk også lov til å si noen ord.

Jeg takket for et fantastisk løp og røpte samtidig at jeg selv hadde skrevet en bok sammen med Kari Uglem som heter «LØPE DET ENKLE ER DET BESTE» som faktisk handlet om løpeglede Link til boka vår der vi nettopp har fokus på at løping bør være moro og ikke bare hige etter en god tid og konkurranse. Smilende og fornøyd kunne jeg takke for med medalje og fruktkurv. Jeg var ikke den raskende, men kanskje den blideste?